Av Helle Marie Søbstad - Lege og spesialist i voksenpsykiatri v/ Medi3 Psykisk Helse
En av tre under 44 opplever lite mening og rapporterer dårlig livskvalitet
Å føle at man lever et meningsfullt liv, er et grunnleggende behov. Det virker beskyttende på livskriser, og gjør oss mindre sårbare for ensomhet, kognitiv svikt, depresjon og avhengighet. En av tre under 44 opplever lite mening og rapporterer dårlig livskvalitet, dei yngste er mindre fornøyd med livet enn dei eldre. Hva kan vi gjøre for å oppleve mer mening i livet?
Forskning viser tydelig at vår viktigste og mest avgjørende kilde til mening, er våre sosiale relasjoner. Vennskap er noe vi kan skape, fornye og styrke gjennom hele livet. Gode vennskap gjør oss bedre rusta til å tåle negativt stress og omveltninger i livet. Å erfare at vi har betydning for andre, gjør at vi kjenner oss meningsfulle, noe som beskytter både oss selv og andre når det stormer.
Visjonen til årets kampanje for Verdensdagens for psykisk helse, er å bidra til at vi alle kan ta aktive grep for å styrke relasjonene våre, og gi livene våre mer mening i en urolig tid. Og forskning viser at det å snakke med en trygg kjent stemme (ca 8 min) faktisk har en god effekt på psykisk helse, og reduserer angst/depresjon. Samtidig ringer vi hverandre visstnok sjeldnere for sosiale telefonsamtaler. Hva begrenser oss?
«Så godt å høre stemmen din»
Før (med dette mener jeg så lenge tilbake som jeg kan huske) kunne telefonprat begrenses av tilgang på apparat. Man hadde stedbundne telefoner hjemme som krevde et eget støpsel og egen «telefonlinje», de fleste hadde maks ett apparat. Så fantes det utendørs telefonkiosker (vi hadde jo ikke mobiltelefoner) noen sentrale plasser. Disse var som regel ledige, men det kunne være kø, for eksempel en sen lørdag i byen eller dersom det sto noen i kiosken som var så heldig å ha blitt oppringt tilbake i den. Videre kunne ringing typisk begrenses av økonomi. Tellerskrittene kostet, man betalte pr minutt. Lokale samtaler tastet man fem siffer, og prisen var noen øre pr minutt, mot dyrere over tjue øre hvis rikstelefon med åtte siffer. Mange hadde et sånt timeglass ved telefonbordet, for å påse at tiden bokstavelig talt rant ut.
Vi var oppdratt til å ikke ringe, men heller gå eller sykle til de vi ville snakke med, eller vente til neste naturlige treff med å ta opp aktuelle temaer. Selv nære og kjære som bodde langt unna hverandre, slo bare på tråden hvis man hadde noe svært viktig å fortelle, ofte dystre budskap, eller mer hyggelig på merkedager som bursdager. Og hvis det ringte hjemme hos oss, sprang vi til fra alle kanter av huset og den første som kom frem til telefonen ropte «e tar an». Vi var opplærte til å være høfligee da vi svarte: «Hallo det er hos Roaldset». Husker så godt de gangene det ringte hjemme hos oss, og farmora mi (som bodde i Oslo) sa «så godt å høre stemmen din da, Helle Marie». Hun gjenkjente at det var meg (fra søstra og mora mi – vi har nokså like stemmer), selv om det var lenge siden sist. Blir varm i hjertet av å tenke på det den dag i dag.
Hvis det ringer hjemme hos oss i dag, er det litt annerledes: Alle har jo egne mobiltelefoner. Klassisk situasjon: Telefonen til sønn ti år ringer, mobilen er like ved siden av ham. Han er egentlig litt opptatt, men «svarer». Det vil si trykker på ikonet som viser at han «svarer», men han sier ingenting, fortsetter med det han holder på med. Jeg blir fremdeles overrasket og litt frustrert over manglende kommunikasjon/høflighet i telefonpratsituasjonen. Til slutt sier han eller innringer kanskje «ka du vil?». Budskap og videre planlegging gjennomføres med et minimum av ord, og de avslutter uten videre seremoni. Like glade og fornøyde (tror jeg), og med en god nok felles forståelse av hva som skjer videre. Sannsynligvis møtes og være sammen ett eller annet sted, hvem vet. Virker som de finner ut av det.
Er det lettere å kommunisere i digitale kanaler?
Vi voksne ringer fremdeles også en del, spesielt når vi har behov for korte avklaringer og å gi praktiske beskjeder som haster litt. Men vi ringer sjeldnere sosiale telefonprater. Hvorfor det? Hvorfor foretrekker vi messenger/snap/whatsapp/facetime? Er det lettere å kommunisere i disse kanalene?
Ved å skrive meldinger får men god tid til å tenke seg om før man svarer. Betenkningstiden kan være så lang som helst, man velger selv (fra sekunder til dager). Når vi snakker direkte med hverandre er det grenser for hvor lenge man kan være stille før det forventes en respons. Da må vi tenke raskere, være mer spontane, og kanskje mer åpne og ærlige? Men er det kanskje også muligheter for å bedre forså hverandre, blant annet fordi potensielle misforståelser oppklares med det samme? Uttalelsene vi skriver i chatten blir værende slik at man kan lese de igjen og igjen, og tolke dem på vår egen måte. Dette er på godt og vondt, fine ting er kjekt å lese om igjen, men ikke fullt så hyggelig hvis innholdet er mer ugreit.
Må for all del ikke forstyrre eller være til bry
Ved å chatte kan vi kontakte andre med respekt for den andres tid, den er kanskje opptatt, vil ikke ringe - det kan jo forstyrre den andre, vi sender heller en melding. Vi ikke vil være til bry. Ikke mase, ikke plage, de andre er jo så opptatte og har det så travelt. Det passer nok i alle fall ikke akkurat nå. Vi vil kanskje heller ikke selv bli forstyrret. Eller vi orker vi ikke helt å snakke med noen heller, har ikke energien til en prat i dag. Muligens kan vi kjenne på et lite ubehagelig ved det å skulle ringe også, ikke alle liker så godt å snakke i telefonen. Har vi ikke kanskje litt angst selv også? Vi vil i hvert fall ikke påføre andre slik uro, kanskje har den også skikkelig telefonskrekk. Nei, vi unngår ubehaget og tar ikke initiativet. Obs! Som nevnt, forskning tyder på motsatte. Det å høre og snakke med en trygg kjent stemme noen minutter i telefonen, reduserer faktisk angst/depresjon.
Så kan vi jo velge facetime/videosamtale. Da får vi flere inntrykk både ved lyd og bilde også, vi ser og hører den eller de vi ringer, vi ser omgivelsene den andre er i, vi ser oss selv (med den selvbevissthet det medfører) og omgivelsene vi selv er i. Kanskje blir temaene i slike videomøter mer preget av hva vi ser, og praktiske ting vi vil vise hverandre. Ditte kan være vel og bra, men gjør det også at vi avledes fra mer dypere tema? Er det noe litt hastig og stressende ved det? Deler vi i mindre grad hverandres sinnstilstand, sårbarheter, styrker og følelser? Men mister også hverandres emosjonelle støtte og godhet? Sitter vi igjen uten en like god og trygg relasjonell opplevelse?
Men si at vi kommer forbi våre egne mer eller mindre gode grunner til å ikke ringe, og slår på tråden til en venn for en klassisk og sosial telefonprat, men den andre svarer ikke, hva skjer videre da? Det blir nok gjerne med det anropet, vi ringer ikke på igjen, den andre ser jo at vi har ringt. Den andre har det nok sikkert travelt, den blir nok travelt opptatt videre lenge, og den har i hvert fall ikke tid til å snakke med meg. Må for all del ikke forstyrre eller være til bry. Kan det også snike seg inn tanker som at den andre ikke ønsker å snakke med meg? Den andre har ikke lyst til å ringe meg opp igjen? Hva synes den andre egentlig om meg? Sa jeg noe sist som var dumt eller ufølsomt? Og så videre. Nei, slik orker vi ikke å tenke. Vi sender heller en hyggelig melding, og dropper å ta sjansen på et anrop.
Hva mister vi?
Vi mister muligheten for små hverdagslige fine direkte åpne spontane prater. Vi får ikke hørt den beroligende stemmen til noen vi er glade i, som kunne ha vekket gode følelser i oss som glede, følelse av trygghet og tilhørighet. Vi går glipp av en unik mulighet til å gi og å få støtte og omtanke. Selvforsterkende og potente greier.
Det gjør veldig godt å høre stemmen til noen vi er glad i, og som vi vet vil oss alt vel her i verden. Vi betyr noe, vi betyr noe for andre, andre betyr noe for oss. Det styrker samhørighet og fellesskapsfølelse. Vi er verdifulle både for andre og for oss selv. Vi kjenner at vi føler oss vel, vi merker at vi er meningsfulle, og selve livet oppleves mer meningsfullt.
Så ring en venn!
#gi8minutter
